Petter Henrik Hauge er rusavhengig men har slutta. Les hans reflekterte gjesteinnlegg om å være rusfri og søke etter jobb.
Rusmisbruk er et tveegget sverd som byr på samtidig befrielse og straff. Det er en befrielse å endelig få en pause fra det tanke- og følelsesmessige kaoset man lever med. Når man har havnet på det punktet i livet, betyr det lite at befrielsen kun er midlertidig. Det betyr lite hvor bevisst man skulle være på at denne befrielsen er en impulsiv form for selvskading som til stadighet må gjentas.
På et tidlig stadium er befrielsen enorm, og straffen knapt merkbar. Over tid snur dette seg til det stikk motsatte. Man opplever etter hvert ikke lenger noen befrielse. I beste fall oppnår man en slags «normaltilstand» som naturligvis er alt annet enn normalt i virkeligheten. Samtidig er straffen blitt så overveldende stor at man har tatt mange steg bakover fra det punket man var på når rusmisbruket begynte.
– CV-en er like full av hull som en sveitserost
Det var på dette tidspunktet jeg valgte å ta grep og oppsøke behandling for å oppnå rusfrihet. Det har vært en lang og hard kamp, men jeg har klart det å vært nykter en stund nå. Konsekvensene av rusmisbruket holder likevel fast følge og vil mest sannsynlig gjøre det i uoverskuelig fremtid. CV-en er like full av hull som en sveitserost, noe som er det mest uattraktive en arbeidsgiver kan se i en arbeidstaker.
Disse hullene er den verste straffen av dem alle, ettersom de skaper en stor hindring når det gjelder det å få livet på rett kjøl igjen. Noe av det viktigste et menneske trenger i vårt samfunn, er stabilitet og forutsigbarhet for sin egen fremtid. Inntektsgivende arbeid fra en trygg arbeidsplass er alfa-omega for denne forutsigbarheten. Ikke minst er det en ekstremt viktig del av tilfriskningen man trenger for de av oss som på et tidspunkt var såpass syke at vi av forskjellige årsaker falt utenfor samfunnet.
I en jobbsøkerprosess er det ingen arbeidsgivere som får noen innsikt i årsakene til hvorfor potensielle arbeidstakere har hull i CV-en. De får heller ingen innsikt i det enorme arbeidet som har pågått for å gjennomføre behandling for disse årsakene, bedrive selvutvikling og stå i en løpende tilfriskningsprosess. Det er ikke akkurat noe man kan føre opp på CV-en og fylle hullene med, og således havner CV-en bakerst i bunken.
Straffen blir dermed vedvarende. Til tross for å ha fullført en utdanning, oppnådd rusfrihet og ha en sterk arbeidsmoral, blir man likevel fortsatt stående på utsiden av samfunnet etter å ha oppsøkt en rekke arbeidsplasser og sendt utallige søknader. Jeg er heldigvis blitt sterk nok til at jeg ikke blir såpass nedbrutt at jeg faller tilbake til gamle spor som følge av dette, men det gjelder nok langt fra alle.
Livet er for de fleste en hard kamp hvor mange mennesker på et eller flere tidspunkt kommer til å falle. Når man endelig reiser seg igjen er det viktig at man får en ny sjanse. De av oss som ikke har perfekte CV-er kan likevel være en enorm ressurs for arbeidsgivere.
Vi må bare få sjansen til å vise det.
